Det ble en skikkelig langtur på dagtid idag tirsdag 23 februar.

Tok med meg Evita for å gå inn i Langdalen på skøyteski. Planen var at hun skulle få løpe mest mulig fritt.

Da vi kom til termometerstokken ved Langdalsvatnet viste den - 22 kalde grader. Men i det fine været virket det ikke så kaldt. Hadde veldig tråe skøyteski, men som satt i bakkene, dermed var det bare å gå klassisk.

Evita var i sitt ess, løp forann og utforsket "verden".

Utenfor løypenettet er det nå en tynn hinne av skare som hundene går igjennom, dermed gjør ikke hundene de store utslagene i terrenget.

Å gå med sokker reagerer ikke Evita på. Har nå benyttet et sett sokker kjøpt hos Troll med dobble borrelås. De har jeg benyttet på alle 3 hundene ettertur og med dagens langtur har de blitt løpt med i over 120 km på det skarpe føret vi har nå. Du kan se de er brukt ,men er ikke nevneverdig slitt. Det er de beste sokkene jeg har brukt til dags dato.

Det var så finne løyper og ok å gå klassisk at jeg bestemte meg for å gå videre inn til et sted vi kaller Rypa.

Har lenge tenkt på å utforske løypa inn til Fursetfjellet så når vi først var kommet til Rypa var det ikke noe som sa at vi skulle snu.

Etter en kort stans og litt kosing med Evita var det bare å kikke seg rundt i den flotte naturen, med hvitdekte fjell som var badet i sol og med den flotte løypa som fortsatte ned Lundalen, var det bare å fortsette innover med Fursetfjellet som mål. Ned Lundalen gikk som en drøm, tok av etterhvert mot Fursetfjellet, opp et par bratt og lang stigning under  kraftlinjene som bringer strøm til Moldedistriktet. 

Videre slynget løypa seg flott inn over myr og skogområdet i lia mot Rauheia og med flott utsikt over mot Kleivevatnet og Silsetvatnet. Når vi så kom på høyde med toppen på skitrekket på Fursetfjellet bar det bratt ned mot Parkeringsplassen. Tanken på at turen bare halvkjørt og det var like langt hjem igjen streifet meg et lite øyeblikk. Vi snudde med en gang og gikk opp den bratte bakken. 
På toppen tok vi en ny stopp og Evita fikk litt å spise og mye kos. Hun virket i veldig fin form selv vi nå hadde gått 25 km og hun hadde sikkert løpt gått over 30. Selv var jeg i veldig fin slag enda.

Hele tilbake turen gikk med sola midt i mot. Først da vi var ferdig med de bratte nedkjøringene under kraftlinje og begynte opp Lundalen traff vi på de 2 eneste vi møtte siden vi forlot Langdalen og var tilbake der. Det var tydelig at både jeg og Evita begynte nå å merke at vi hadde gått langt. Ut Langdalen bestemte jeg meg for å gå sydsiden om Gunnila og Kringla.

Da vi begynte på stigningen fra Kringla og opp på Berrmyra begynnte Evita å bli veldig interessert i den ene sokken. Vi stoppet opp for å undersøke hvorfor. Hun hadde fått et lite gnagsår ved ulvekloa på den ene foten. Med bare noen få kilometer hjem tok jeg av sokkene på forbeina. Hun virket veldig "happy" og svinset rundt som om de nesten 50 km vi hadde gått ikke gjorde henne noe. Imponerende! Vi tok korteste vei hjem fra Berrmyra, ved å ta avstikker'n direkte inn i NM-løypa og ned til Skarvatnet og hjem.

Hjem kom vi i god form etter å ha brukt ca 3 timer på turen. At Evita var i - og fortsatt er i god form etter denne lange og flotte turen er nesten utrolig. Som jeg har sakt tidliger hun imponerer stadig vekk! 

Denne turen kan anbefalles på det "sterkeste"!